Fortellinger

Korte biografier om bidragsyterne i boken Natzweiler Fangeberetninger.

Natzweiler Fangeberetninger kom ut i 1997 etter et seminar som Natzweilergruppen arrangerte i Kristiansand. Her holdt tidligere fanger foredrag om sine erfaringer i den tiden de var NN-fanger i Natzweiler, Dachau og de andre underleirene de ble sendt til før de ble hentet av "de hvite bussene", Bernadotteaksjonen.

Biografiene følges av deres foredrag, som også finnes i bokform, Natzweiler Fangeberetninger, utgitt av Natzweilergruppen i 1997. Boken er på 128 sider

ISBN 82-994536-0-7

Notto Tobiassen

Notto Tobiassen, fangenummer i Natzweiler 4108, var født i 1916 og vokste opp på Birkeland i Birkenes kommune. Han deltok i Major Laudals militærorganisasjon, og ble opplært i våpenbruk. Han ble arrestert 6/2-1943, satt en uke på Arkivet i Kristiansand, på Grini til 10/7-43 og deretter sendt til Natzweiler.

Han kom til Dachau i september 1944 da Natzweiler ble evakuert, og sendt videre til Gotenhafen i Polen. Kom til Neuengamme 7 eller 8 april 1945, og ble evakuert av De hvite bussene, kom til Ramløsa i Sverige medio april 1945. Etter krigen har han bodd på Birkeland og arbeidet som snekker. Han døde i år 2000.

Jeg skal ikke snakke så mye om hvordan ubåtfabrikken var oppbygget, for den har Kristian Ottosen beskrevet i sin bok "Natt og Tåke"[1].

30. oktober 1944 i Dachau ble det opprop etter snekkere, og jeg meldte meg frivillig. Jeg tenkte at har de bruk for snekkere, har de behov for å holde dem i live. Seks andre nordmenn ble tatt ut på vanlig måte. Dette var Tom Olsen, Lillesand, Martin Knutsen, Kristiansand, Tore Jacob Øglænd, Stavanger, Olav Torstein Nilsen, Halden, Henrik Larsen, Bodø/Narvik, og Tallak Mong fra Egersund.

Vi ble sendt 2-300, fra alle slags nasjoner i 4-5 døgn før vi kom fram til Polen og ble installert i en leir som het Gotenhafen. Den lå utenfor Gdynia, og det så ut til å være en bra, grei leir. Rolige forhold var det. Ikke brøl og spark og spenn som vi var vant til i Natzweiler.

Vi ble satt i arbeid i ubåtfabrikken. Det var ikke akkurat det greieste arbeidet vi kunne tenke oss, men det var i all fall rolig arbeid. Vi innredet lugarer, noen malte, men like før jul, natten mellom 18. og 19. desember 1944 ble havnen bombet av engelskmennene om natten, og hele fabrikken og havnen ble ødelagt, så det ble slutt på ubåtbyggingen der, heldigvis. Det var også falt bomber i leiren. Et kraftverk som sto utenfor leiren og kjøkkenbrakka var bombet. En bombe som var gått i sanden utenfor brakka der vi bodde, hadde heldigvis ikke eksplodert.

Tidlig i grålysningen neste morgen ble vi kalt ut for å rydde opp. Det var kaldt. Vi tente opp bål av vrakrester for å varme oss. Jeg tenkte: “Kan det være tale om å finne noe mat her?” Så krøp jeg mellom planker og bord og kom inn i kjelleren i kjøkkenbrakka. Der lå brødrommet. Der satt det 3-4 utlendinger. Jeg tror det var russere. De var nokså gode til å organisere. Der satt de og åt syltetøy av noen krukker. Jeg knabbet meg et brød og dro ut igjen så fort jeg kunne. Det holdt vi fest på, for vi fikk ikke noe mat før seint på kvelden.

Da de bombet brakka, hadde de også truffet potetkjelleren. Der orget vi poteter. De tredde vi inn på en ståltråd, som en annen fiskehank, la i glørne og stekte potetene. Vi åt dem med kull og aske. Kullet skulle motvirke magesjau. Det gikk fint alt sammen, så jeg syntes at vi hadde hatt en god dag, den dagen.

Da det var slutt med fabrikken, skulle brakka bygges opp igjen. Kloakken var også ødelagt. Det ble derfor satt opp en latrine med planker som vi måtte sitte på. Så kom vinteren med snø og kulde, og vi ble satt til å skuffe snø på jernbanestasjonen og i pansergraver ute på en lang slette. En dag var det en fryktelig snøstorm. På jernbanestasjonen hang en gradestokk som viste minus 15. Det var vind så vi måtte holde spadene opp foran ansiktet når vi gikk, for å få puste. Det var en fryktelig dag. Mange frøs i hjel.

Vi hadde ovn i brakka. Vi stjal kull fra kraftverket som ikke var i drift lenger, så vi hadde noe å fyre med.

Tom Olsen skrev et brev til sjømannspresten i Hamburg, Conrad Vogt-Svendsen på vegne av oss alle sammen, om hvor vi var. Han spurte om det var mulig å sende oss noen pakker. Sjømannspresten kontaktet vår familie og pårørende heime i Norge, og vi fikk en del pakker før jul og noen postpakker som hadde vært innom Dachau først. Siden fikk jeg vite at det hadde vært både genser og undertøy i de pakkene, men det var ikke noe igjen av det.

En kveld ble jeg ropt opp. Jeg hadde fått pakke og var veldig spent. En tysker tok opp en pakke med sigaretter. Medina-sigaretter, det husker jeg veldig godt. Han åpnet den og kikket oppi om det var noe annet i, og spurte: “Røyker du?” “Ja”, sa jeg. Så slengte han pakken til meg. Det var en stor opplevelse.

Kanskje gjør det ikke så mye nå med noen sigaretter fra eller til, men den gangen var de viktige.

Julaften kom kommandanten inn på brakka til oss og ønsket oss god jul. Det var veldig hyggelig. Han sa: “Neste jul er vi ganske sikkert alle sammen heime hos våre kjære. Og hvis det står til meg, så skal suppa bli bedre etterhvert.”

Og det ble den, bortsett fra et par ganger! Det viste seg at kjøkkenpersonalet hadde underslått rasjonene av sukkeret som vi skulle ha. De hadde brygget sats på det. Vi hadde ikke fått sukker på lenge. Personalet fikk juling og ble katta der. Det hadde vi ikke noe imot, da de var tyskere. Ordnung muss sein, sukkeret skulle vi ha. Så fikk vi gulrotsuppe med sukker i. Den var så søt at det var reine sukkerlaken. Vi fikk hver vår liter med gulrotsuppe med sukker, i men det var så vidt vi greidde å spise den opp.

En dag siden fikk vi ertesuppe. Tenk, ertesuppe. Det var jo topp. Vi hadde sikkert fått fra bunnen av kjelen da de fylte opp spannene. Da de delte ut til oss på brakka ble det haug av denne suppa. Du verden så tykk ertesuppe. Så viste det seg at det var bare salt. De hadde antakelig kokt på steinsalt, og så hadde de ikke rørt nok. Da vi begynte å spise, knakte det med grovt salt og erter, så vi måtte bare tømme ut alt sammen.

Utpå vinteren ble vi omringet av russerne. De omringet byene og gikk videre mot Berlin. Vi hadde ingen forbindelse utad, så det ble slutt på pakkene. Russerne bombet når det var godt vær. Hver eneste dag fra morgen til kveld. Vi så flyene komme innover. Vi så bombene, og vi visste noenlunde hvor tyskernes kanonstillinger var. Russerne traff gang på gang, og det ble stille. Vi så mange ganger når et fly ble truffet. Da kom det svart røyk ut bak. Vi kunne se at flyet strevde for å komme over bakketoppen, til nærmeste flyplass. Noen greidde det, mens andre gikk i bakken.

Vi hadde gravet splintgraver hvor vi kunne søke dekning mot granatsplinter. Men det var så surt og kaldt, så vi sluttet med det. Vi satt inne som regel. En dag hadde vi fått tak i en kortstokk. Vi var tre nordmenn og en hollender som spilte bridge. Jeg har aldri vært en god bridgespiller, men de måtte jo ha en fjerdemann med for å kunne spille. Så begynte kulene å komme gjennom veggen i brakka. De borte seg gjennom veggen på den andre siden. Da kunne jeg ikke konsentrere meg lenger og måtte gi opp spillet.

En gang ble jeg tatt ut med noen andre. Vi skulle bygge en do rett utenfor leiren. Der lå en haug med dårlige materialer. Vi ville ta noen av de dem, men da kom det en vaktmann løpende i fullt sinne. Han sa at vi måtte ikke røre de materialene. Det var han som var ansvarlig for dem, og de skulle ligge der. “Men gå inn på Marinens område, der kan dere ta så mye dere vil, for det har jeg ikke noe med.” Der lå fine førsteklasses trykkimpregnerte bord. Men før vi kom oss inn på området, begynte russernes kanoner å spille opp. Vi måtte gjemme oss i en jernbaneskråning. Hver gang det peip en granat, huket vi oss ned. Da sa tyskeren som lå der: “De granatene som piper og plystrer, er ikke farlige for de går langt forbi. Det er de dere ikke hører som er farlige.”

Så det ble ikke noe av den bygginga.

Det var skutt en vaktpost i et vakttårn. Russerne skjøt med maskingevær i tillegg til at de bombet. Sammen med en polakk ble jeg satt til å bygge kiste til den døde vaktposten. Tilfeldigvis hadde jeg heime på Birkeland arbeidet en tid med en mann som laget kister så jeg ville bygge en slik man pleide i Norge, skrå og fin. Men det ville ikke polakken. Og han fikk viljen sin. Vi bygget en kasse av noen grove bord, og ferdig med det. Det synes jeg var et fornuftig arbeid.

Jeg ble lagt inn på sjukebrakka for lungebetennelse. Det var en tannlege som var sjef der. Da han hørte vi var nordmenn, spurte han meg: “Når du kommer hjem, skal du vel hogge hodet av Quisling?” Forsyne meg visste han hvem Quisling var. Det var litt farlig å snakke for mye. Jeg svarte: “Det vil jeg ikke være med på. Det får andre ta seg av, når så langt kommer. “

I februar 1945 skulle vi evakueres. Vi marsjerte ned til havnen. Der lå en svær båt. Titusenvis av mennesker ville være med. Men så sa tyskerne at fangene har prioritet. De skal vekk. Vi sto der til langt på natt og frøs. Ingenting skjedde, og vi måtte bare gå tilbake til leiren. Det var et kaos uten grenser, som jeg ikke glemmer så lett. Da vi hadde krekt oss tilbake, hadde det kommet en 20 cm snø. Jeg husker jeg drev og dro på en mann som var skral. Jeg var ikke så skral da. Han var omtrent naken da vi kom tilbake i leiren. Da var det godt å komme inn i brakka, i varmen og under ullteppene.

Før påske i 1945 fikk vi ny beskjed om at vi skulle evakueres. Det var et fryktelig kaos, for da angrep russerne. Vi så russiske tanks som rullet over bakkekammen og skjøt. Vi marsjerte nedover til havnen. Jeg hadde følge med en av betjentene. Jeg bar ranselen for han. Russerne skjøt. Tyskerne gjemte seg der de kunne, men vi gikk rett fram.

“Det er farlig dette her”, sa betjenten. “Men det er jo våre venner”, sa vi. “Men de kan ikke se forskjell på venn og fiende” svarte han.

Så løp 3-4 polske og russiske fanger opp en sidegate. “Se på de der," sa han, “så dumme de er . Tenk det høysinn tyskerne har vist, som skal føre dere vekk fra dette her, fra russere og krig og inn i Tyskland.” “Jeg ville mye heller vært her i leiren og blitt tatt av russerne.” sa jeg. “Du må ikke snakke sånn,” sa han, “det er helt vanvidd.”

Da vi kom lengre ned, var det en polsk fange som ville prøve å stikke av. Han løp inn i en fabrikkbygning. Han ble skutt på og ble truffet i lysken. Jeg ble satt til å bære han sammen med noen andre. Jeg bar ham i høyrebeinet. Det gikk litt seint med oss. De andre var langt foran. Da vi skulle begynne å gå opp landgangen med denne stakkaren, så jeg at de andre nordmennene var mye lenger ute på brygga. De holdt på å gå ombord i en annen båt. Jeg tenkte at jeg ikke kunne skille lag med mine venner og landsmenn. Så jeg slapp fangens bein rett ned. Det var ikke pent gjort, men jeg bare måtte gjøre det.

Da jeg kom bort til kaia, holdt en flokk medfanger og sivile på å plyndre en buss som sto der. Bussen var lastet med brød og småkaker, merkelig nok. Så stoppa jeg der, og tenkte: Kan det være mulig å få tak i noe her? Det var jo mat jeg tenkte på bestandig. Og de sloss og de sloss, men så ble det rolig et bitte grann. Da oste jeg hen så fort jeg kunne på mine tynne bein og fikk tak i et brød og stappet det under trøya. Jeg fikk noen rapp av en børsekolbe over ryggen, men hva var vel det mot et brød?

Jeg kom hen til de andre og kom ombord. Da holdt vi fest på dette brødet. Og det kom sannelig vel med. Det viste seg at selv om vi hadde tatt med mat fra leiren, så hadde den båten jeg skulle være med i først, fått brødet, og den båten jeg kom på, hadde fått margarinen. Hver dag ombord på båten fikk vi utlevert 100 gram margarin. Det var alt vi fikk. De hadde ikke mer.

Men en dag tok mannskapet av sin rasjon og kokte suppe for oss, så vi fikk ett varmt måltid ombord, og det kan dere tro smakte.

Vi var bare seks nordmenn nå, for dessverre døde Tallak Mong ved årsskiftet. Vi nordmenn installerte oss i en gammel kranbil, sammen med noen franskmenn og hollendere, og hengte opp noen ulltepper så det var lunt å være der, for det var surt i Østersjøen på den tiden. Det var all verdens rare ting ombord på den båten, bilvrak og tomflasker, jeg vet ikke hva det ikke var. Men som det står i boken til Kristian Ottosen, vi fikk maskinskade og ble liggende igjen. Så kom tåka, og det berget oss. En dag da jeg hadde vært på dekket for å hente margarinen min og kom opp igjen, var det en polakk som hadde tatt plassen min. Det var bare plass til akkurat oss. Det kunne jeg ikke finne meg i. Jeg reiv og sleit i denne polakken. Jeg ville ha han vekk, men det ville ikke han. Men så ga han meg en så leppa sprakk og blodet rant. Da fikk jeg hjelp av en av mine til å få han vekk, så jeg fikk igjen plassen min.

De fikk reparert båten og omsider kom vi til Kiel. Det viste seg at det hadde vært cirka 50 båter som hadde gått ut fra Gdynia, eskortert av et krigsfartøy. Det var en båt som kom fram til Kiel. Det var den båten vi nordmenn var med. Forstå det den som kan.

Så skulle vi gått gjennom Kielerkanalen til Hamburg, men det kunne vi ikke, for det var sprengt noen båter foran så vi måtte snu. Vi ankret opp i Kiel. Der lå en norsk båt, malt med norske flagg langs sidene. En kokk med høy hvit lue kom ut og tømte noe over rekka. Jeg husker at jeg lurte: Hva har de hatt til middag i dag?

Vi ble ført til en leir som lå utenfor byen, Drachensee. Det var en liten straffeleir. Vi gjorde ikke noe der, men det var en fæl leir. Der så jeg til og med kvinner som gikk med fotlenker. Jeg kunne ikke forstå at det var mulig. Hadde jeg drømt, tenkte jeg senere. Men da jeg snakket med Kristian Ottosen om det sa han: “Det stemmer. Det var kvinner som gikk med fotlenker.”

I leiren gjorde vi forefallende arbeid. Vi bar på asfaltsekker og annet, men så bombet de Kiel en natt, og da måtte vi ut og rydde opp. Det kan ikke beskrives, det store flyangrepet. Hva vi gjorde, husker jeg ikke, men noen skulle rydde opp på den ene siden av gata, og noen på den andre siden av gata. Noen var så heldige at de kom til en brødfabrikk eller som var bombet, og der fant de brød. Men vi kom på den andre siden, og det lå et bensinlager vi skulle rydde opp i. Men der lå det også noen brødskalker som var sprengt over og de åt vi jo selv om de smakte bensin som bare det. Det gikk nå ned likevel.

Så skulle vi videre. Ut på marsj. Vi gikk nokså langt før vi kom ombord i et tog med kuvogner, og skulle til Neuengamme. Men jeg husker lite av den transporten. Jeg tror jeg sovnet eller svimte av, for jeg våknet ikke før toget stoppet, på stasjonen i Neuengamme Da vi skulle ut av vogna, seg jeg sammen i en døs. Jeg kan huske at Tom Olsen og de andre hjalp meg inn i leiren. Og da vi kom inn, begynte vi å høre rykter om at Røde Kors hadde samlet nordmenn og dansker i en egen leir. Vi spurte vaktpostene: “Hvis det ryktet er riktig, så si at vi er nordmenn her.” Vi trodde jo ingenting på det, men likevel. Så skulle vi bade der selvfølgelig. Alle skulle bade når de kom til ny leir, og vi fikk varmt vann. Men etterpå måtte vi stå utenfor i kulda for klærne våre var ikke desinfisert og vi måtte vente til de var tørre. Til slutt kom vi ned i en kjeller med stiv halm.

Så gikk det en tid. Plutselig kom det to kjekke karer inn, med fine frakker, men de hadde nummer på seg. Det var Sverre Løberg og dr Oftedal. De sto i døråpningen og ropte: Er det noen nordmenn her? Ja, vi skvatt jo opp, vi 6 som var igjen. Så fortalte de at Røde Kors hadde samlet opp nordmenn og “Nå skal vi prøve å få dere ut, men det vil ta litt tid.”

“Ja, men skaff oss først litt mat.” Så kom de ned med mat, og så gikk det en tid. Men de kom tilbake og hentet oss. Da hadde vi fått bukse og lue igjen.

På vei inn i Røde Kors- leiren møtte vi noen SS-folk. Vi reiv av oss luene for det måtte vi alltid. Da sa Sverre Løberg, han sa det ikke pent, “Gje faen i det med luene nå, for nå trenger vi ikkje mer å helse på de derre typene.” Så ble vi brakt inn i smittebrakka, om kvelden eller ut på dagen og ble lagt til sengs. Vi ble undersøkt. Kanskje ikke så mye, men vi fikk mat. Og jeg åt og åt. Jeg kan huske at jeg fikk fleskesteik. Det gikk rett ned på høykant. Det var så godt at det ikke var sant.

Neste dag skulle den første transporten gå til Danmark. Jeg tror det var 8. april. Om morgenen leste de opp lista med de som skulle med, så vi kunne gjøre oss klar. Første gang kom Dr Sven Oftedal opp til meg og sa: “Du Tobiassen, du ser ikke noe særlig pen ut, så vi må prøve å få deg med på denne turen, her kan du ikke være.” Så var det middag. Nytt navneopprop, men jeg var ikke med på lista. Oftedal kom bort igjen og sa: “Vi skal prøve å få deg med.” Siste gang kom mitt navn helt på slutten. Kan jeg takke dr Oftedal for, at jeg ble med?

Noen reiste på bårer i fiskebilene. De som kunne sitte oppe, kom i en dansk lastebil med presenning over og seter på tvers. Vi kom gjennom Hamburg, før natten, og stoppet i en bøkeskau. Der fikk vi kakao og snitter. Du og du. Men vi kom ikke til Paddeborg før utpå morgenen. Da fikk vi kokt egg og loff. Men så skulle det bære videre. De som kunne sitte opp skulle gå med buss, og de andre skulle på lasarett-tog. Jeg og Olaus Aanesland fra Birkeland satt ved siden av hverandre på bussen. Det var stas for mange av nordmennene da de kom til Danmark, for danskene ropte heia, og vifta med flagg. Men det gjorde de ikke da vi kom, for danskene trodde det var tyskere de kjørte på.

Vi skulle over Storebelt men kom for seint til siste ferge. Vi måtte kjøre tilbake. Da svimte jeg av. Vi kom tilbake til sykehuset, men jeg husker ikke hvor. Neste dag kom vi til fergehavnen igjen, og fikk plass i et lasarett-tog. Toget tok oss til Ramløsa i Sverige. Der ble vi vasket og skrubba både her og der av noen søte unge piker, men vi reagerte ikke på det da.

På Ramløsa ble vi plassert på rom med forskjellige blomsternavn. Jeg kom på samme rom som Professor Kolderup. Jeg var svært dårlig og fikk en sprøyte. De andre på rommet fortalte at utpå natten lå jeg og lulla og sang og tørket svetten av pannen. Det var to sykesøstre, en norsk og en svensk som skulle stelle oss. Den ene sa siden at da de skulle stelle oss så ville de ikke gå inn, for “Dere var så ekle at vi orket snaut å ta i dere.” Jeg ble der helt til vi reiste til Norge. Jeg ble så sjuk og det gikk 14 dager hvor jeg ikke kunne smake mat. Hele munnen ble sår. Jeg la sjokoladepudding på tunga. Men den måtte rett ut igjen.

På frigjøringsdagen 8. mai 1945 var det stor fest. Det var tre flagg på flaggstangen, det danske, svenske og norske.

Da vi kom til Sverige, skjønte jeg at vi ikke var heime enda. Her snakker de jo svensk. Så jeg er fremdeles i et fremmed land. Så reiste vi videre med tog til Oslo. Da skjønte jeg nå er vi i allfall kommet til Norge, for her snakker folk norsk. Det var i grunnen det eineste eg forsto au. Men jeg var ikkje heime, det skjønte jeg.

Den første jeg traff i Oslo, var skolestyrer Omland. Han hadde lurt seg over sperringa på perrongen for å hilse på meg. Det er første gang han har gjort noe ulovlig. Så ga han meg 5 kroner og sa: “Det kan henda du vil ringa heim:” Men det gjorde jeg ikkje for vi hadde ikkje telefon heime. Men me kom omsider på toget til Sørlandet. Toget som ble fyrt med ved brukte lang tid for det måtte stadig ta opp ny ved. Ellers var det en grei reise. Vi ble tatt imot på Herrefoss. Der var familien min og to brødre. Jeg syntes de var så tynne, for det viste seg at jeg hadde lagt på meg 30 kilo på 30 dager i Sverige. Jeg veide vel 40-42 kg da jeg kom til Ramløsa, men nå var jeg tjukk som bare det. De hadde sikkert ventet seg en radmagra mann som kom, så der tok de feil. Men det viste seg at det var bare vann i kroppen som ble borte etterhvert.

Heime ble vi tatt i mot som helter.

Det som var vondt var at det var så mange som ikke kom heim. Det hadde ikke gått opp for meg før. Jeg hadde bare måttet glemme dette under hele fangenskapet. Men når jeg nå var heime og skulle ut om kvelden for å treffe kameratene gikk det opp for meg at jeg aldri skulle treffe dem mer.

Da jeg gikk av bussen på Birkeland og satte beina ned i heimbygda mi, da først følte jeg at jeg hadde kommet heim. Det var 27. mai 1945. Derfor mener jeg at det er uhyre viktig for folk å ha et land, ei bygd eller by som de virkelig hører heime i.