Dagboksblad av fange Jon Sølvberg 11. februar 1945 i Dachau

"Nå er vi snart midt i februar, og jeg sitter fremdeles her i teltet. Det begynner å bli nifst her i Dachau nå. Flekktyfus og mavetyfusen herjer så det er en gru. Mange nordmenn er døde, og flere kommer nok til å dø. Vi er nå ca. 160 stykker igjen her.

Blockene på østsiden er alle sperret pluss Block 30. Der dør de som fluer. Opptil 35 om dagen. Ja, det er nesten ikke til å tro. Ullman* døde også. Det var trist, jeg snakket med ham 2 dager før da han var på vei til Revier (sykestuen) for en utblåsning av øret. Det har sannsynligvis gått over til hjernebetennelse. Om kvelden var han klar og i orden, neste dag var han død, så det gikk fort. Ja, det går fort med noen hver. Skal tro hvor lenge jeg greier å holde meg? Er jo heldig stillet som bor her i teltet og kommer så lite i berøring med de andre, men en eneste lus kan være nok.

Dag etter dag kjører de ut vogn etter vogn med hauger av lik. Der ligger de nakne kroppene, kropper er det ikke, men knokler overtrukket med skinn, og armer, hoder og ben henger ned over kantene på vogna. Munnen er åpen, tunga henger ut og øynene stirrer tomme ut i luften, som spør de, hvorfor? Hvorfor skal akkurat jeg dø? Hvorfor kan jeg ikke få leve som de andre? Hvem er så stor at han kan fradømme meg retten til å leve? Er ikke jeg også et menneske? Nei, kamerat, du er ikke et menneske, vi er alle ingen mennesker innenfor denne piggtråden. Fanger er vi, Häftlinge, uten rettigheter og krav, dømt til å forgå i vår egen skitt, utskilt fra menneskeheten, arbeidsmaskiner som kan brukes så lenge det er nødvendig – og etterpå? Hva gjør man med avfall? Vekk blir det kastet, på søppeldyngen med det. Ting som ikke har noen verdi er ikke noe å samle på! Ja, hvor lenge varer det innen du selv ligger der på vogna og gaper? Sic transit gloria mundi!"

*Ullmann, Halfdan Andreas, lektor, Trondheim, f. 05.08.83. Arr. 11.03.43, ovf. Volland, ovf. Falstad, ovf. Grini, ovf. Natzweiler, f.nr. 20267, ovf. Dachau, død 25.01.45. Han var farfar til skuespilleren Liv Ullmann

 Varmesylindre i Dachau

«Jeg husker dem alle med respekt og ømhet. De var av høyst forskjellig alder og fra forskjellige samfunnslag. Men de var bundet sammen av den felles skjebne. De så dødens lodd i øynene med stolthet og en sann sinnets adel, der de gikk og drev i gråskodde i en kort, trang overfylt brakkegate og skubbet seg mot hinannen for å holde varmen, selv nå midtsommers.

Skal jeg gi et lite genrebilde fra dette martyrium, da kunne det passende bli en beskrivelse av hvorledes de skinnmagre, hutrende skikkelser klumpet seg sammen til «varmesylindere» for i fellesskap å fange inn den legemsvarme som den råkalde luft tappet dem for:

To fanger stilte seg rygg mot rygg. Fire andre stilte seg med ryggen mot dem igjen. Så kom ytterligere 8 – 10 utenfor dem. Og slik vokste det opp med en bred sylinder med kanskje 30 – 40 mann som hvilte ryggen mot sentrum og presset kroppene tett sammen, mens de vugget og svingte sakte knærne for å skape en rytmisk bevegelse.

Den økte varmen under kroppspresset. Slik kunne de stå og rugge og rugge i en endeløs tålmodighet mens de sang norske sanger, «Millom bakkar og berg», - «Blant alle lande i øst og vest», -«Å kjøre vatten, å kjøre ved» og alle våre gode norske nasjonalsanger og folkemelodier. Kun en sang ble aldri sunget eller nevnt. Det var: «Ja, vi elsker». Den levde sikkert i vår bevissthet.

Selv nynnet jeg den i mine tanker.

Men den var nok for stor og for sterk for oss. Vi torde ikke slippe den innover oss. Den skulle vi synge når timen var inne».

Tekst: Trygve Wyller om Dachaufangene i boken «Fangeliv og fri tanke». Oslo: Cappelen, 1948. Illustrasjon: Rudolf Næss.

Kan leses på nettet: http://www.nb.no/nbsok/nb/321d8b586a8676cdb7f2d9bf0c92908e#0