Fortellinger

Axel Middelthon

Korte biografier om bidragsyterne i boken Natzweiler Fangeberetninger.

Natzweiler Fangeberetninger kom ut i 1997 etter et seminar som Natzweilergruppen arrangerte i Kristiansand. Her holdt tidligere fanger foredrag om sine erfaringer i den tiden de var NN-fanger i Natzweiler, Dachau og de andre underleirene de ble sendt til før de ble hentet av "de hvite bussene", Bernadotteaksjonen.

Biografiene følges av deres foredrag, som også finnes i bokform, Natzweiler Fangeberetninger, utgitt av Natzweilergruppen i 1997. Boken er på 128 sider

ISBN 82-994536-0-7

 

 

Axel Middelthon, fangenummer 5254 var født 24 februar 1911 i Kristiania. Han tok artium i 1930 ved St Hanshaugen Skole, og juridisk embetseksamen i 1937. Han var deretter fullmektig hos sin far, høyesterettsadvokat Johan Schøning Middelthon. Han deltok i Studentenes frivillige militæropplæring like før krigen. Han arbeidet med det som senere ble Milorg fra sommeren 1940. Fra høsten 1942 satt han i sentralledelsen. Han ble arrestert under arbeidet med “eksport” av motstandsfolk som måtte rømme, 7 mai 1943, der han ble tatt i en provokasjon iverksatt av SS. Han ble torturert av Fehmer på Victoria Terrasse. Satt på Grini fram til transport til Tyskland 6/10-43. Ankom Natzweiler 16/10-43. Evakuert 3 september 1944. Oppholdt seg i Dachau til han ble hentet av de hvite bussene 21 mars 1945. Ved ankomst til Sverige ble han innlagt på Universitetsklinikken i Lund. Han kom hjem til Norge 18 juli 1945, og gjenopptok arbeidet som advokatfullmektig hos sin far, som døde i 1949. Han drev advokatforretningen videre fra 1949 til 1957. Arbeidet etterhvert hovedsakelig med trygderettssaker, krigspensjonering og hjelp til politiske fanger. Fra 1959 ble han ansatt i personaltjenesten i NRK, fram til pensjonsalder i 1981.

Han tok initiativet til stiftelsen av Natzweilerforeningen og var viseformann der til den døde bort, deltok ledende i organisasjonen av de politiske fangene, og arbeidet sentralt med deres rettigheter. Han arbeidet med å få satt opp en minneplakett i Natzweiler over norske fanger. Den fikk han satt opp 12 mai 1964 i forbindelse med en fellestur han arrangerte til Natzweiler. Han arrangerte i alt 3 slike turer. Han var formann i Krigsinvalideforbundet i 10 år, og viseformann i Norsk Samband av Politiske fanger og ledet sambandets arbeid mot tortur. Det siste medførte at han i 1972 ble utnevnt til Ridder av første klasse av St. Olavs Orden for humanitært virke, for sitt arbeid med Menneskerettighetskonvensjonen av 1949. Han har også Røde Kors hederstegn for aktivt arbeide med hjelp til narkoman ungdom, Deltagermedaljen, Grenselosers og Kurerers Hederstegn, Krigsinvalideforbundets plakett, Krigsdeltagerforbundets hederstegn. Han døde 12 november 1998.

 

 

Axel Middelthon:

“Hva har verden gjort med oss, og hva har vi gjort med verden?”

Ja kjære venner, enten dere tror det eller ikke, kommer jeg til å snakke både om fred og om faenskap. Og siden vi nå nettopp hadde en journalistisk affære med Diana, vil jeg referere noe hun sa rett før hun døde. “Det er utrolig hva mennesker kan gjøre mot mennesker.”

Det er etter min mening en slags helvetes tre-enighet, hva mennesker gjør mot mennesker, hva stater gjør mot stater, og hva stater gjør mot mennesker. Når det gjelder faenskapens uttrykk, vil jeg heller sitere en bok jeg så etter krigen

En svensk dame var blitt gift med en hertug i Ungarn og levde veldig fint der. Så kom krigen. De var på og flukt og tok tilflukt på et midlertidig lasarett hvor både sivile og militære ble behandlet. Der kom det en mann bærende på et kvinnelik frem til doktoren. Han ba ham hjelpe. “Ja men hun har mistet hodet” sa doktoren, “jeg kan ikke hjelpe.” Og så seg doktoren besvimt ned over operasjonsbordet, for han hadde sett den 5 år gamle datteren komme inn med morens hode i hendene.

I boken som heter Norges krig, står en beretning om en norsk løytnant som var i kamp med tyske militære. Han kom over en bakkekam, og står plutselig rett overfor en tysker i uniform. Da var det ikke uniformen, men mennesket som betød noe. Og da kunne han ikke skyte.

Vi har den menneskelige faktor innimellom all djevelskapen. Vi har den igjen over hele linjen. La oss bygge på den!

Moberg forteller, jeg har nettopp hørt det i radioen, så det er sikkert sant, at det torpet i Bohuslän som han har vokst opp på, tilhørte tidligere en mann som hadde vært nordmann. Han ble utkommandert til norsk-dansk militærtjeneste. Så ble Bohuslän svensk, og han ble utkommandert til å slåss på østsiden av Østersjøen, og kom hjem så dårlig, at kommandanten sa: “Deg kan vi ikke bruke lenger”, så derfor tok de fra ham også torpet på grunn av krigsskaden. Noe er blitt forbedret når det gjelder krigsskade-erstatning senere. Det vil jeg gjerne fremheve.

Det første jeg hadde av illegalt arbeide etter at krigen kom, var å skaffe engelskmennene kart over Norge. 10. april 1940 stoppet formannen i Studentenes Roklub, E. W. Nansen meg på gaten. Han sa: “Faren min, bror av Fridtjof Nansen, er advokat for den engelske legasjon. Engelskmennene mangler kart over Norge. Kan du skaffe noen så gi dem til far min.” Det var det første illegale jeg gjorde.

Utpå våren kom min venn Torolf (Toto) Prytz, medlem av en klubb som jeg også var medlem av, kalt Collegium. Mange av medlemmene der kom inn i Milorgs sentralledelse. Han sa:

“Jeg vil vite litt om folkeretten. Har du noe greie på den?”

“Det er ikke mye”, sa jeg “de fleste juristene har ikke greie på det, dessuten er folkeretten en slags gelé som blir det man former den til, når man har bruk for den."

Han sa: “Jeg tok Biskop Berggrav til fange”. Toto ledet en skiløperpatrulje i Nordmarken, og hadde tatt Eivind Berggrav til fange. Berggrav bekrefter det for han skriver det samme i sin beretning selv. Berggrav gikk med megafon og forklarte de norske at det var i strid med folkeretten at sivile gjorde motstand med våpen.

“Hva er det i dette?” spurte han. Jeg sa “Ja, det kan det være noe i, det kommer an på.” Men dette var jo mye vanskeligere enn det jeg kunne vurdere.

Jeg kjente en folkerettspesialist (av alle folkerettsspesialister var det Herman Harris Aal som viste seg å være ideskaper for Nasjonal Samling). Grunnen til at jeg kjente ham var at da min far var ferdig jurist og tok sin jobb som fullmektig, kom han i kompaniskap med ham som sakfører. Jeg gikk opp til ham. Aal og jeg snakket om forskjellig, og det viste seg at han var usedvanlig hard på gammeldags folkerett som gikk ut på at sivile mennesker ikke hadde noen rettigheter. Jeg sa:

“La oss tenke oss at en patrulje på 20 tyskere er kommet opp til et bestemt punkt i Gudbrandsdalen. Skal vi da sette en strek på tvers over hele Norge og si at de har tatt alt nedenfor streken? Og at norske sivile sør for streken ikke har lov til å bære våpen?”

“Ja”, sa han.

Da sa jeg: “Ja da tror jeg vi ikke skal snakke noe mere sammen”. Og så gikk jeg tilbake og sa til Toto at det jeg husker av forelesninger, er at hvis nasjonens eksistens står på spill, kan sivile gripe til våpen.

Jeg kom inn i illegalt arbeid på den måten at jeg satt oppe på kontoret til Torolf Prytz som ble med i Milorgs sentralledelse senere. Vi diskuterte hvordan vi skulle organisere motstanden. Ett av mine forslag at ingen skulle kjenne mer enn fem andre i illegalt arbeid, for å begrense risikoen, og ingen skulle arbeide med mer enn en type motstandsarbeid. Jeg kom aldri til å kjenne noen andre av den ledelsen enn ham. Jeg ble interessert i “Whispering Times”, en avis som ble levert på mitt kontor av en mann som ble tatt i desember 1941. Det viste seg at mitt forslag om at ingen skulle stelle med mer enn en type arbeid ble tatt alvorlig. Siden jeg drev med avis, medførte det at jeg ble skjøvet ut av sentralledelsen uten at det ble sagt et ord av Torolf Prytz.

Redaktøren i "Whispering Times" ville vite noe om den folkerettslige stilling som motstandsfolk har. Frede Castberg var kommet tilbake fra Sverige, og jeg gikk opp til ham, i Bernhard Herres vei. Han var meget reservert, for han kjente ikke meg, men jeg fikk ut av ham en bekreftelse på at de notatene jeg hadde gjort selv ikke var for gale. Og det ble da brukt i avisen, jeg har selv aldri sett resultatet.

I avisarbeidet ble det kontakt med for mange. Jeg bar derfor Toto om å få komme tilbake til Milorg. Han ville prøve meg, og etter at jeg hadde løst et par oppgaver fra juni 1942 ble jeg tatt opp i september-oktober 1942.

Jeg ble arrestert den 7 mai 1943, under arbeidet med “eksport” av motstandsfolk som måtte rømme. Det viste seg å være en provokasjon iverksatt av SS. Jeg kom da i behandling hos Fehmer. Jeg husker under en pause i torturen: Han spurte: “Hvorfor i all verdens rike kan dere ikke gi dere? Dere vil jo få de samme kår sammen med oss som da dere var sammen med Danmark?” Jeg svarte ikke noe på det. Han sa ved en senere anledning: “Kan De forklare meg hvorfor vi er så forskjellige?” Og så datt det ut av meg uten at jeg tenkte over det: “Vi har ikke hatt livegenskap i Norge på 600 år.” Det er kanskje noe av forskjellen.

Jeg ble sendt til Tyskland, med transportskipet Isar. Vi kom inn til Stettin hvor 11 mann av oss ble plassert på en 4-mannscelle. Vakten behandlet oss bra. En av medfangene het Erling Eek-Larsen

I de tre dagene vi var stuet sammen i Stettin, forsøkte vi å formidle det vi visste av verdi til hverandre. Jeg forsøkte å framstille erstatningsretten, og det greidde jeg ikke, av en eller annen grunn. Men Eek-Larsen greidde sitt område, han fortalte om arbeide og interesser. Han hadde vært formann i Bergen i den Tysk-Østerriske forening, og elsket den tyske litteratur, alt som var fint av det gamle tyske, og han var aldeles ødelagt av at et land kan forandre seg på den måten. Ett av Eek-Larsen. tema var at Luther og Melanchton hadde laget et nytt tysk språk; konstruert det opp på basis av det latinske, hvor altså en del av folket greidde å bruke det mens de andre fortsatte som før, det var en del av det mentale grunnlag for at det kunne bli så kjempemessige klasseforskjeller. Det en noe en bør tenke på.

Eek-Larsen sto ved siden av meg også da vi reiste opp til Natzweiler i Svarte-Marja, og uten å si et eneste ord til hverandre lovet vi at vi skal fortelle dette, den som overlever. Han døde i februar 1945, i Dachau, av flekktyfus.

Mange av oss overlevde denne tiden i leirene fordi vår regjering gjennom sine folk i Stockholm skaffet oss mat gjennom organisasjonen YMCA, som i sitt navn sendte pakker ned til oss. I de forskjellige leirene fikk vi også pakker fra Peter Anker, som da krigen begynte var byråsjef i Nasjonenes Forbund. Han fikk fra den norske regjering ordre, nesten, om å overta arbeidet i Sveits som representant for Norges Røde Kors. Og han gjorde et fremragende arbeid. Men han ble hemmet. Som et ledd i krigføringen ville de allierte ikke sende mat inn i Tyskland. Peter Anker fikk pålegg gjennom regjeringen, at han skulle ikke drive mere med dette arbeidet. Han ble også hindret i dette arbeidet av de sveitsiske myndigheter. Han fikk ikke kjøpt noe mat, han måtte reise inn i Jugoslavia og orge mat, stå på sitt kjøkken med hustru og barn og pakke det sammen. De allierte ville ikke finne seg i noen aksjon på tysk mark bakenfor de tyske linjer. Der skulle de operere selv hvis noen skulle gjøre det.

I Sverige hadde jo Minister Ditleff ordnet ganske godt opp, men han fikk beskjed om å holde seg i ro, han fikk heller ikke lov til å arbeide videre med saken. Regjeringen Christie, en av de to generalbrødrene, til Stockholm, for at han skulle få Ditleff til å slutte med humanitær hjelp til fangene. Etter de opplysninger som jeg har fått, og som jeg tror er riktige, traff han den senere kringkastingssjef Ustvedt på gaten i Stockholm, som sa: “For Guds skyld, gjør ikke noe før De har snakket med Ditleff.” Og på grunn av det sammentreffet snudde Christie og skjønte hvor riktig det var med humanitært arbeide her. Og uten den snuingen der, hadde vi aldri opplevet at Bernadotte greidde å få tillatelsen til å hente nordmenn og dansker ut av leirene. Det som i fremtiden vil stå som det store, det er at det lykkes ham overfor en diktatortype som Himmler å få tillatelsen til å først samle de norske i Neuengamme, og så etterhvert tillatelsen til at de fikk komme over til Danmark. Dette står skriftlig, det kan dere lese, også der har vi spriket mellom menneskelige interesser og statsinteresser.

Hvis jeg får lov, så vil jeg nevne at da jeg på båre i mars 1945 ble skjøvet inn i en dansk fiskebil i Neuengamme, kom det et fenomen frem, en hvitkledt Røde Kors kvinne, perfekt antrukket, og ga oss en rose hver, en hvit og en rød rose, “Det er fra Danmarks Røde Kors”. Det var første gang jeg gråt i mitt fangenskap, men det var ingen vond gråt. Jeg hadde lov til å være menneske.

Underveis nordover hadde vi en pause utenfor Hamburg. Da kunne vi se et generalbombardement av byen, og i det bombardementet ble 10.000 sivile drept, på den dagen ble det drept like mange sivile som Norge under hele krigen mistet i alle våre militære og sivile foretakende. Det var noen tusen mennesker som ble reddet av Bernadotteaksjonen.

Professor Kolderup og jeg lå på samme rom i de månedene i Sverige, og snakket oss for så vidt fri fra den mentale belastningen. Som dere andre ikke ble fri fra så lett som vi ble. Vi snakket oss gjennom det hele og drøftet opplevelsene, slik at de etterhvert ble mere tingliggjort.

Jeg veide 42 kilo da jeg kom til Neuengamme, jeg lå til sengs der. De kunne ikke se noe av ryggraden på meg da jeg ble gjennomlyst på Ramløsa Brunn. Da jeg lå der hadde jeg ikke lov til å stå opp For det første hadde jeg tyfus, og for det andre hadde jeg ikke ryggrad, men så hørte jeg sykepleiersken ta imot en telefon fra Stockholm og si: “Nei, Middelthon kan høyst leve i 14 dager til.” Da gikk jeg ut og tok telefonen og sa: “Du, det er Axel igjen, jeg lever det jeg skal leve” og så la jeg meg.

Jeg kom først hjem den 18. juli 1945, med gipskorsett fra hoften til halsen. En uke etter møter jeg Odd Thorson, som vi alle husker som en fantastisk personlighet i Natzweiler. Han drev Thorsons ekvipasjeforretning i Storgaten og skrev historie om natten hjemme. Ikke historier, men han var historiker.

Jeg sa: “Jeg har snakket med Røde Kors og snakket med hjelpeorganisasjonene. Vi må ha en Natzweilerforening.”

“Ja, men vi må ha en skikkelig formann,” sa han.

“Jaja, vi kan ha Hasse Cappelen jeg har ikke snakket med ham, men ..” Det viste seg senere at Hasse i Neuengamme hadde truffet en del av Natzweilerguttene, og hadde lovet at han skulle gå i gang og fikse pensjons- og erstatningsordninger når han kom hjem. Det løftet holdt han. Han og jeg begynte straks å arbeide, og fikk masse brev fra forskjellige Natzweilerfanger, som hadde skrevet og spurt hva de skulle gjøre for å få hjelp.

Vi dannet Natzweilerforeningen 31. august 1945. Det var den første fangeforeningen i Oslo. Hans Cappelen var formann. Jeg var viseformann, og ble satt opp som leder av erstatningskomiteen. Odd Thorson var sekretær. Jeg snakket med sosialministeren, som sa:

“Ikke tøv, jeg vil snakke med alle fangene.” Så noen uker etter, 25 september 1945, hadde vi laget “Tysklandsfangenes forbund”. Formann i dette var også Hans Cappelen. Jeg gikk til sosialministeren igjen, som sa:

“Nei, jeg vil ha med de norske fangene også.” 14. desember 1945 hadde vi laget “Norsk Samband av politiske fanger”, Fangesambandet. Det foreløpige styret og arbeidsutvalg bestod av representanter for de eksisterende fangeforeninger i Oslo med fungerende formann i Tysklandsfangenes Forbund, Hans Cappelen.

Vi fikk låne Ragnar Andersen, som fikk navnet “Lyserøden” på Grini på grunn av sin politiske holdning, fra Arbeiderpartiet. Han ble vår sekretær, og vi fikk kontorer ved siden av flyktninge- og fangedirektoratets kontorer, i Drammensveien 20. Her satt han og sendte ut de sirkulærene vi skulle ha. Det var helt på det rene at han hadde en del av styringen i sin hånd på denne organisasjonen. Nå vil jeg ikke gå løs på hva vi utrettet. Det skal jeg forsøke å få ned på papiret ved anledning, men vi gikk inn for erstatning, vi gikk inn for pensjon og hjelp til de etterlatte. Vi skulle forsøke å bygge opp minnene etter de som var blitt igjen i leirene.

Allerede i februar 1946 ble det holdt en internasjonal konferanse i Warszawa hvor jeg ble sendt med diplomatpass. Jeg tok på meg uniform, for å være sikker, og reiste som oberstløytnant. Jeg hadde aldri noensinne lært noe militært. Jeg var borgerlig og fikk med meg som sekretær datteren av en norsk ambassadør, Annalise Urbye. Hun var kommunist, en hyggelig jente som hadde sittet i Ravensbrück. Tonen hadde vi, vi hadde levd i fangenskap og kjente det på kroppen.

Tilbake i Oslo reiste vi spørsmålet: “Lar det seg gjøre ved psykologisk hjelp å bekjempe det mentale grunnlag som ligger bak fenomenet konsentrasjonsleire?” Og da fikk jeg også oppdraget å stelle med dette her. Jeg samlet en rekke mennesker som var villige til å gå inn for den saken. Den gled langsomt frem. Det ble ikke meget av det annet enn skriverier. Så kommer februar 1948, da det ble gjort statskupp i Tsjekkoslovakia, og politikken kom inn i saken, dessverre. Kommunismen sto på den ene siden og de borgerlige på den annen siden; et skisma som gjorde samholdet dårligere enn det kunne ha vært etter krigen.

Jeg skal røpe for dere at på en generalforsamling i Fangesambandet ble det vedtatt å gå inn i en avviklingsperiode. Dette var ikke noe vi fant på, men hvert enkelt medlem av styret hadde fått påtrykk fra regjeringsmedlemmer at “Dere må gå over i en avviklingsperiode hvor dere vedtar at det styret som sitter, må sitte så lenge det er interesser å ivareta.” Det var frykten for at kommunistene skulle infiltrere organisasjoner som våre. Vi vedtok å avvikle. Jeg husker at Hjelm Nilsen[1] presset meg ned i stolen da jeg forlangte ordet for å protestere. Jeg hadde allerede kommet langt i arbeidet med erstatningen, jeg trengte en organisasjon, men den tok de. Jeg var for svak til ikke å gjøre skikkelig anskrik på det tidspunktet.

Det tok flere år før vi fikk laget Krigsinvalideforbundet. Jeg vil ikke la være å skryte litt der. Per Arnesen som hadde fått det for seg at det skulle lages et slikt forbund, satte seg hver dag i flere uker på mitt forkontor, hvor jeg drev advokatforretning som jeg hadde arvet etter min far. Han kjørte meg hjem hver dag, og forlangte at jeg skulle lage et forbund for ham. Da det ble innkalt til et møte for å lage et slikt forbund reiste jeg den nødvendige opinionen, gjennom et vell av avisartikler. Her gikk jeg løs på politikere som var satt inn i jobber som de ikke skjønte noe av. Jeg fikk som overskrift i flere aviser på samme artikkel: “Kom ned på jorda herr Hønsvald” fordi han skjønte ikke noe. Han hadde sagt i et radiointervju: “Jeg kan ikke skjønne dette at man klager over at det tar så lang tid å få krigspensjon godkjent. Det kom en mann opp til meg og klaget over at han ikke fikk noen krigspensjon, jeg tok det opp med Rikstrygdeverket og mannen fikk sin pensjon på fem dager.”

Men Hønsvald var formann i styret i Rikstrygdeverket. Han skjønte ikke at det satte fart på saken.

Dette nevner jeg fordi det å slåss, det syns jeg var moro nokså lenge. Å slåss med politikere og med Rikstrygdeverket, det var ganske fint.

I Warszawa i 1946 hadde jeg truffet Paul Thygesen, legen som sammen med en annen lege hadde ledet hele arbeidet i Danmark med å få skikkelige krigspensjoner. Jeg hadde en sak for byretten, vi hadde ikke noen Trygderett på det tidspunkt, og jeg ba om å få Paul Thygesen oppnevnt som medisinsk sakkyndig. Det fikk jeg, på mitt ærlige ansikt. På basis av de opplysningene han hadde, sa Thygesen: “Det er ikke noen tvil om at denne mannen har mistet sin arbeidsevne på grunn av sitt opphold i Natzweiler.” Så henvendte dommeren seg til meg over telefonen, og sa:

“Nå må Rikstrygdeverket gi seg”. “Ja,” sa jeg, “dette er en prosess, og det er De som er dommer, så det får De ta opp. Så ringte avdelingsdirektøren i Rikstrygdeverket og sa: “Vi tar denne saken, det gjør vi, men vi betaler ikke saksomkostninger.” Der har vi styrkeforholdet også på det plan. Pasienten døde i mellomtiden, men hans enke fikk pensjonen.

Senere fikk vi litt orden på det for vi fikk en Trygderett, og vi fikk en tilleggslov av 1968, hvoretter de som hadde vært utsatt for usedvanlig hard påkjenning og har tapt 50% eller mer av arbeidsevnen, skulle ha godkjent en hvilken som helst skade de hadde, såfremt det ikke var åpenbart at den ikke kunne ha sammenheng med krigspåkjenningene. Det hjalp godt, spesielt for sjømennene, heldigvis.

Nå ser jeg at jeg har ikke mer enn 5 minutter igjen, det har jeg hatt hele livet.

I 1973 reiste jeg og syv leger, en av dem var psykiater, og en psykolog, ned til Düsseldorf. Vi skulle på en lege og juristkongress for å vurdere krigspåkjenningene på politiske fanger. Vi hadde med oss en fabelaktig kar som Arve Lønnum. Han var en av de som gikk hardest inn for å hjelpe de politiske fangene etter krigen på medisinsk basis.

Jeg hadde slått whisky på ham, jeg visste ikke at han ikke tålte det, og så sier han: “Du Middelthon, du skulle vært død for lenge siden”. Spesielt psykiateren hoppet i været, og mente at det var gal terapi, og så spurte jeg ham senere: “Hvorfor i all verden sa du det?” “Du ødelegger statistikken min.”

Jeg traff ham et år senere og så sa jeg: “Hva var det som gjorde at jeg overlevde da?” “Du er utadvendt”. Og de slagordene tror jeg ikke er så gale.

Frede Castberg henvendte seg til meg i 1947, og sa at “Vi arbeider med menneskerettserklæringen, og holder på å lage den 4. menneskerettskonvensjon, den som skal beskytte sivile i krigstilfelle. Jeg er formann i den norske delegasjonen.”

Det var ikke alle som skjønte hva konsentrasjonsleire var, av de som satt sammen i Røde Kors-komiteer og slikt. De hadde tatt opp spørsmålet om ikke det ville være riktig i fremtidige konsentrasjonsleire, (de forutsetter altså at det fortsatt skal være konsentrasjonsleire) å ha klasseinndeling. Da hadde Frede Castberg sagt, at det var jo akkurat det motsatte av det de norske opplevet i fangenskap. Enten du var baker, skomaker, direktør eller skipsreder, du var et menneske. Hva du gjorde ut av mennesket, det var forskjellig, men det som var avgjørende, var hvordan du var som menneske overfor andre, og ikke hva du var utfra din stilling. Og da fikk han som svar: “Det kan De si, som norsk. Nordmennene var fangenskapets adel.”

Det smøg seg inn en liten bismak for meg der. Den var ikke så stor, men nå avskaffet jo vi adelskapet i Norge i 1824, så det var ikke så farlig, men det kan jo ha hatt en del sammenheng med at vi hadde mer mat enn de andre, fordi vi fikk pakker.

Jeg ble leder for en gruppe i Fangesambandet som skulle arbeide med den fjerde Genevekonvensjon. I forslaget til tekst sto det at “Man kan ikke overfor beskyttede personer begå de og de handlinger, blant annet tortur.“ Men så sto det et annet sted: “Hvis man med stor sannsynlighet truer Statens sikkerhet kan man berøves status som beskyttet person.” Med andre ord, i situasjoner der man kan tenke seg å benytte tortur, der kunne man gjøre det. Og da eksploderte jeg, og skrev jeg en masse, blant annet i norske aviser og Gøteborg Handels.- og Sjøfartstidning, som enda på det tidspunkt var den ledende avis i Nord-Europa. De gikk helt inn for det. Så kom saken opp, i det Internasjonale Røde Kors sin konferanse i Stockholm, hvor det var 56 stater representert. Frede Castberg, som var leder for den norske delegasjonen, sier: “Denne sak tok jeg opp i underkommisjonen først og fremst, for å ta hensyn til den opinion som Det Norske Fangesamband hadde reist i Norge og delvis også i Sverige. Mitt forslag fikk sterk tilslutning av underkommisjonens formann, den franske representant Salvador.” Han utformet nå et forslag til et Preamble, et forord, det ble framsatt som et fransk-norsk fellesforslag, og ble enstemmig vedtatt i underkomiteen. I hovedkommisjonen ble saken vedtatt uten debatt.”

Forordet har jeg bare på engelsk her, fordi jeg er litt redd for oversettelser, og der står det:

The High contracting Parties, aware that it is their duty to come to an agreement in order to protect civilian populations from the atrocities of war, pledge themselves to respect the principles of human rights which constitute the safeguards for civilisation and in particular to apply in all time and in all places the rules listed hereunder:

Persons shall be protected against any attack on their    dignity.

The taking of hostages is forbidden.

No executions may be carried out unless judgement has previously been pronounced by a regular instituted court, and is furnished with judicial guarantees recognised as indispensable by civilised peoples.

All torture is strictly forbidden.

 

Et forord pleier å være en moralsk påminnelse, men her står det uttrykkelig at dette skal være gjeldende folkerett, hva menneskerettighetserklæringen ikke er. Den er bare en moralsk påbud, riktignok dømmer en folk til døden for å ha brutt den, så den er blitt ganske sterk. Amerikanerne hadde nemlig fått delt opp menneskerettighetenes beskyttelse i: 1) Erklæringen og 2) Konvensjonen. Og konvensjonen var folkerettslig bindende mens erklæringen var det ikke. Det står til slutt:

"These rules which constitute the basis of universal human rights, will be respected without prejudice to the special provisions laid down in the present convention in favour of protected persons.”

Hvorfor jeg nevner dette, er ganske enkelt fordi det forordet ble strøket da saken kom opp og ble behandlet i desember i Genève av diplomatene. Og jeg ser at jeg har skrevet i et brev til svenske Gøteborg Handelstidningen at Frede Castberg hadde tatt meg til side og sagt: “Du kan godt arbeide for dette her. Du kan godt få det vedtatt, men når offiserene og diplomatene får tak i det, så stryker de det.”

Da den norske regjering la fram forslag til ratifisering av den 4 Genevekonvensjon, nevnte den ikke det forordet som hadde vært enstemmig anbefalt av Røde Kors-konferansen. Noen av stormaktene mener at de er nødt til å ha fullmakt til å gjøre hva som helst i visse outrerte situasjoner. Derfor strøk de forordet til Den Fjerde Genevekonvensjon. Men vårt arbeide hadde ikke vært forgjeves likevel, for alle maktene gikk med på en tilføyelse:

“In each case, such persons shall never the less be treated with humanity.”

Hvis vi skal få fred i verden, dette er nå en appell til dere, må vi leve etter det som var forordet for Unescos konstitusjon, at “Freden må bygges opp i det enkelte menneskes sinn”.

Du kan ikke tro at det er nok for å få fred at en stat er villig til å gi deg det.

Staten består i realiteten av mennesker. Hvorfor skal det i fremtiden, som det har vært hittil, bare være statene som er part i det partnerskapet?

Det er bare mennesker som begår tortur. Stater greier ikke begå tortur såfremt intet menneske vil utføre den.

Disse tankene gikk opp for meg noen år senere, i 1949. Jeg fikk fullmakt av styret i Fangesambandet å arbeide videre med disse tankene. Nå er jeg den eneste gjenlevende styremedlem av det opprinnelige Fangesambandet. Jeg startet en kampanje for å få mennesker, enkeltmennesker av forskjellige kategorier, til å undertegne en erklæring, ikke bare undertegne en erklæring, men også påta seg forpliktelse, nemlig:

Kong Olav var villig til personlig å avgi løftet “hvis jeg får lov av Bratteli”. Trygve Bratteli sa jeg fikk tale med Guttorm Hansen. Men Guttorm Hansen var det ikke mulig å nå fram til. Han svarte ikke på brev.

Det fikk god medvind alle steder, men alltid ble mitt arbeid med det avbrutt. Jeg tror jeg vil be dere: En eiendommelig organisasjon, denne Natzweilergruppen. Her er det mulig å arbeide uten noen form for partipolitiske gnisninger, tidligere har det vært vanskelig i dette arbeidet å overlate det til en organisasjon med den følge det medførte at det ville bli ensidig presentert. Jeg mener ikke at denne fredstanke løser noe alene, men den peker på en vei hvor det enkelte mennesket i fremtiden kan ha større innflytelse på Statens virksomhet enn det har med det nuværende apparat. Denne erklæring vil kunne ha betydning i andre situasjoner, men man må kunne finne mange andre måter hvorved menneskene kan beskytte menneskene.

La oss slippe å komme i den situasjonen i fremtiden som Major Wsevolod W Bulukin kom i. Han var en russer som var blitt nordmann, og ble en fantastisk hjelper, Wanda Heger har skrevet om ham. Umiddelbart etter krigen kom han et godt stykke inn i Østsonen for å lete etter noen av våre folk, og der ble han møtt av en russisk militær, som sa. “Herregud vi mister 10.000 mann om dagen, og så snakker dere om 3-4 stykker. Er det noe å lete etter?”

Jeg kan godt skjønne at det var nødvendig å ha den innstillingen for å kunne føre den krigen som ble ført.

Men hvis det er mulig å gjøre noe med det, så ta opp tanken i denne organisasjonen, gjør noe med “verden”.

---