Tale ved dødsmarsjmonumentet: Christa Willmitzer

 
Tale ved Christa Willmitzer ved bronseskulpturen av Hubertus von Pilgrim, Theodor-Heuss-Strasse i Dachau, lørdag 28. April 2012 klokken 18

"Kjære tidsvitner,
Mine damer og herrer,
kjære venner,
Jeg har blitt bedt om å snakke til dere som pårørende til en tidligere Dachaufange.
Min far, Otto Kohlhofer, ble arrestert som 19 åring i 1935 som leder for en motstandsgruppe i München Neuhausen og dømt til 2 1/2 år i fengsel for høyforræderi. Etter 2 1/2 år i isolat i fengselet Amberg ble han i februar 1938 umiddelbart overført til konsentrasjonsleiren i Dachau. Han satt fengslet til 1945 i Dachau, Flossenbürg og i uteleirene Kempten og Kottern. I januar 1945 ble han i likhet med mange langtidsfanger innkalt til såkalte Bewährungsbataillon 500 og sendt til fronten i området Olomuc i Moravia. Disse enhetene ble brukt til så å si i tolvte time å gjennomføre aksjoner der det var det nesten ingen sjanse til å overleve. Min far var heldig og klarte å lykkes å flykte ved hjelp av den røde armé, fordi han kunne russisk. Dette hadde han lært da han hjalp russisktalende fanger i konsentrasjonsleiren. Han var i Wien under frigjøringen.

En annen siste akt i nazistenes utryddelsespolitikk var evakueringsmarsjer eller dødsmarsjer. Vinteren 1944/45, evakuerte SS alle konsentrasjonsleirene som sto i fare for å falle i hendene på de allierte styrkene. Svake eller syke fangene ble etterlatt eller drept, alle andre ble tatt med til fots eller med tog til andre leire. Alle som kollapset på veien eller prøvde å rømme, ble drept på stedet, mange sultet eller frøs i hjel. Av de mer enn 700 000 fanger, som var registrert i begynnelsen av januar 1945, døde minst 250 000 på dødsmarsjer.

Konsentrasjonsleiren i Dachau og dens uteleire ble evakuert i april 1945. Naziregimets siste galskap var å drive fangene opp i Alpene, for å la dem bygge en såkalt Alpefestning. Slik ble mer enn 10.000 fullstendig nedbrutte og utsultede mennesker drevet gjennom de bayerske landsbyene, bevoktet av SS-menn. Vaktene var nervøse for det forestående nederlaget, og slo fangene om enn enda mer brutalt. De som ikke kunne fortsette ble skutt i veigrøftene og ble liggende igjen.

For første gang ble befolkningen, som tidligere bare hadde ant grusomhetene bak konsentrasjonsleirenes murer, konfrontert med det ufattelige. Reaksjonene var delte. Det var mange, spesielt kvinner, som hadde medfølelse og ville gi de forbipasserende elendige skikkelsene brød eller vann, men SS vaktene forhindret det for det meste på brutalt vis, bare noen få hadde begynt å skjønne at deres tid var forbi, og reagerte mildere. Men det var andre i befolkningen, som raskt lukket dører og vinduer av frykt eller for ikke å se noe, og det var ikke få, som lokale partimedlemmer, som deltok i de brutale handlingene eller skjelte ut flyktningene.
Også i Oberbayern døde flere fanger de siste dagene før frigjøringen.

Minnesmerkene for dødsmarsjene sto lenge i skyggen av minnesmerkene over konsentrasjonsleirene. Først i 1988 begynte Landstinget å arbeide med minnesmerker for dødsmarsjene. Monumenter som framstiller fangene på vandring ble først satt opp i Landstinget, deretter plassert mange steder i Bayern. Ikke alle lokalsamfunn ønsket minnesmerkene velkommen, gammel skyldfølelse kom opp, det ble heftige diskusjoner, i mange tilfeller ville de bare ikke tenke mer på den forferdelige fortiden. Men etter hvert ble motstanden brutt, og i dag finnes det tallrike av disse monumentene langs veien der fangene gikk.
De 22 minnesmerkene langs dødsmarsjruten vil minne og mane til ettertanke. Betenke og minnes må alltid være knyttet til nåtid og fremtid. "Minnet om ofrene for nasjonalsosialismen er verdiløs hvis det ikke følges av kampen mot de nye nazistene, skriver Charlotte Knobloch1 i SZ (Süddeutsche Zeitung) den 27. Januar 20122.

Det er en skandale at nesten 70 år etter det største barbariet i menneskehetens historie, etter rasegalskapen som medførte en ufattelig masseødeleggelse av mennesker, at i dette landet sprer nynazistene sine slagord, truer annerledes tenkende i en ny rasegalskap, og myrder folk fra andre land, som bor i Tyskland. Morderne kan herske år etter år, uforstyrret av enhver rettslig påtale. Hvorfor har det ikke blitt rettsforfølgelse som for RAF (Rote Arme Fraktion) mot de høyreekstreme forbrytelsene? Det går gjennom hele Forbundsrepublikken Tysklands historien, at høyreekstremister har blitt spart for forfølgelse fra den tyske rettsvesen.

I minnetalen i forbindelse med drapene på de 10 tyrkiske og greske butikkeierne og en politikvinne som ble gjennomført av den brune terrorgruppen NSU, snakker forbundskansleren om skadelige fordommer som fører til et klima av forakt. Helt siden midten av 80-tallet har det i tysk valgkamper blitt framført fordommer og frykt for utenlandsk infiltrasjon, og spredt slagord som "båten er full". Hvilke konsekvenser har blitt trukket av brannstiftingene på asylmottak og hjem til tyrkiske familier i Hoyarswerda, Rostock, Solingen og Moelln på 90-tallet? De politiske konsekvensene var at den gamle asylloven artikkel § 16 nr. 2 ble opphevet3. Den tidligere CDU Innenriksminister Manfred Kanther gledet seg i et intervju 7. mars 1994 over den sterke nedgangen i flyktninger. Han sa: "Dette resultatet ville ikke ha vært oppnåelig uten offentlig debatt, noe som selvsagt også produserer varmegrader." Han sa faktisk varmegrader.

"Ut av ord kan det komme handlinger", klager forbundskansleren. Det er verdt å minne om ordene til en politiker i CSU4 om "fler-rasesamfunnet" og om sinte leserinnlegg til avisredaktører der folk er opprørt over "oppstyret over et par døde tyrkerne." Man må lure på om det med et slikt klima bare er tilfeldig at de høyreorienterte ekstremistene fra Zwickau utviklet seg til rasister og mordere. De rasistiske og inhumane påstandene til Thilo Sarrazin5 kunne trives på slik jordbunn og spredde seg videre.

I et annet europeisk land, i Norge, har rasehatet for et år siden kostet 77 unge liv. Anders Behring Breivik, en rabiat rasist og motstander av islam hadde kontakter med andre europeiske høyreekstreme organisasjoner, inkludert NSU, som står bak de såkalte Zwickaudrapene. Det er en debatt i Norge om hvor vidt lovbryteren kan bli dømt som fullt ut tilregnelig. Han selv ber om å betraktes som tilregnelig og sier han handlet i "selvforsvar". Han ser seg selv som utøver av en "anti-islamsk kampanje" og som en kriger mot det "marxist-multikulturelle diktatur". Man kan stille seg spørsmålet om hvordan hans galskap har utviklet seg, kan den avfeies som en individuell mental lidelse eller må en ikke heller stille spørsmålet, hvor mye ansvar samfunnet i Norge, i Tyskland eller i noe annet europeisk land har, i utviklingen av en slik galskap.

Over hele Europa sprer det seg islamfiendtlighet. Mennesker med muslimsk tro som bor i europeiske land blir diskriminert og betraktet som potensielle terrorister, selv om det rundt om i verden bare er en liten minoritet av muslimer, som bekjenner seg til radikal islamisme. En snakker høyt om frykt for terrorisme for å skjerpe sikkerhetslover og gjennomføre en total overvåkning av hver enkelt.

Med rasistiske og fremmedfiendtlige slagord, har det igjen lyktes høyreekstremister å bli valgt til lands-, by- eller kommunestyrer. Ikke bare i Øst-Tyskland, men også i vesttyske storbyer. Slik ble for eksempel Karl Richter i NDP valgt inn i byrådet i München på en borgeraksjon for innvandringsstopp. Han fikk stemmer spesielt på grunn av propaganda mot bygging av en moské i Münchens bydel Sendling.

I tillegg til et forbud mot NDP og kampen mot høyreekstreme grupper, må motstanden mot rasisme, fremmedfrykt og islamofobi i Europa øke.
Hver nasjon må spørre seg hva som er galt i samfunnet, når høyreekstremister øker sin tilslutning og vinner valg.

De siste tidsvitnene henvender seg til Tyskland, til alle europeiske stater og det internasjonale samfunnet, å sette pris på og bevare for fremtiden det dypt menneskelige; erindring og ettertanke. Vi ber de unge å fortsette vår kamp mot den nazistiske ideologi og for en rettferdig, fredelig og tolerant verden, en verden hvor antisemittisme, rasisme, fremmedfrykt og høyreekstremisme ikke skal ha noen plass. Det gjør vondt og opprører oss veldig, å måtte fastslå i dag: Verden har lært for lite fra av historie."