Den Internasjonale Dachaukomiteen
Den Internasjonale Dachaukomiteen, (Comitee International Dachau, CID) og Den Norske Dachaukomiteen
Litt historikk:
Natzweilergruppen ble stiftet i 1994 etter oppfordring fra Natzweilerkomiteen. Natzweilerkomiteen var en selvoppnevnt gruppe av gjenlevende Natzweilerfanger som i 1973 hadde gjenopptatt arbeidet med dokumentasjon av NN-fangene i Natzweiler. Den overtalte Kristian Ottosen til å skrive Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene (Cappelen, Oslo 1989). Natzweilerkomiteen arrangerte sin siste reise til Natzweiler i 1993.
I april 1994 arrangerte Natzweilerkomiteen et seminar der alle etterkommere av tidligere Natzweilerfanger ble oppfordret til å videreføre informasjonsarbeidet. Gjennom årene vi har vært i funksjon har vi arrangert seminarer i Norge der tidligere fanger har fortalt om sine erfaringer, og arrangert gruppereiser til Natzweiler og de andre leirene der de norske Natzweilerfangene ble sendt etter at leiren ble evakuert i september 1944. Da var 125 nordmenn døde i Natzweiler, mens de resterende 380 ble sendt til Dachau, hvor mange ble videresendt på "Transport" til andre leire. Natzweilergruppen har gått i NNfangenes fotspor og besøkt Dachau, Mauthausen, Melk, Gusen, Ebensee, Schömberg, Dautmergen, Vaihingen og Erzingen, Auschwitz, Sachsenhausen, og Ravensbrück. Vi har fått god kontakt med andre lands fangeforeninger, særlig med nederlenderne, og ble i 2011 invitert til å bli medlem i den Internasjonale Dachaukomiteen, (Comitee International Dachau, CID).
Norge har ikke tidligere hatt representanter i CID. Det har til sammen vært over 450 nordmenn i Dachau og dennes underleirer. Nordmennene som hadde vært i Natzweiler ble hentet ut fra Dachau av Bernadotteaksjonen i mars 1945. Like etterpå kom 77 nordmenn til Dachau som ble der til leiren ble frigjort. I alt har det vært over 200.000 fanger i Dachau, fra 34 nasjoner.
Den Internasjonale Dachaukomiteen arrangerer minneseremoni hvert år i slutten av april for å markere frigjøringen av Dachau den 29. april 1945. CID ble startet rett etter krigen av de overlevdende fangene, og ble gjenopprettet i 1955 da den tok initiativ til å gjøre den tidligere konsentrasjonsleiren om til et minnested, og klarte å stoppe den planlagte rivingen. Minnestedet ble opprettet i 1965, med et dokumentasjonssentrum. Dachaukomiteen eier og driver en bokhandel i Minnestedet Dachau, og organiserer omvisninger, og overskuddet fra dette arbeidet finansierer Dachaukomiteens drift. I forbindelse med minnemarkeringen holdes et årsmøte der hvert medlemsland har to representanter.
Representante for styret i Natzweilergruppen har deltatt som gjester i årsmøtet i 2011 og 2012. Styret i Natzweilergruppen vedtok høsten 2011 å opprette et interimsstyre for Den Norske Dachaukomiteen, og vil fremme forslag for neste årsmøte at medlemskap i Natzweilergruppen gir rett til medlemskap i Den Norske Dachaukomiteen. Dennes oppgave blir å bidra med informasjon om nordmennene i Dachau og dennes underleirer. CID har en hjemmeside der informasjon om Den Norske Dachaukomiteen og dennes virksomhet vil bli lagt ut etter hvert. I 2011 deltok Øystein og hans far, tidligere Dachaufange Haakon Sørbye, og i 2012 deltok Ole Odd Berge og Øystein Sørbye i CID sitt årsmøte.
Årsmøtet og seremoniene rundt det har en ganske fast struktur. Sammen med representantene til årsmøtet startet vi fredag ettermiddag 27. april med minneseremonier flere steder: I Dachau der det ble lagt ned krans i Jourhaus, inne i porten inn til Dachau, der det står en minneplate for 42 Divisjon i den Amerikanske Hær, "Rainbow Division" som frigjorde Dachau i 1945, og ved minnesmerket på appellplassen. Deretter dro representantene til gravplassen på Leitenberg. Her ble alle døde i Dachau fra 28 februar til 29 april 1945 begravet. Da var dødstallene så store at krematorieovnene ikke rakk å ta unna, og de døde fangene ble lagt i 8 massegraver. Området er en skogkledd kolle med graver og minnesmerker satt opp av forskjellige nasjoner og enkeltindivider. Etter Leitenberg dro representantene i 2011 også til skogsgravlunden (Waldfriedhof) i Dachaubydelen Etzenhausen. Her ble de tidligere fangene fra KZ Dachau begravet som døde de første månedene etter frigjøringen av leiren på grunn av ettervirkningene av fangenskapet. Dessuten er det det siste hvilested for jødiske fanger som ikke overlevde den morderiske dødsmarsjen fra KZ-Flossenburg til KZ-Dachau slutten av april 1945. Lørdag formiddag var det rapporter fra aktiviteten i CID og de enkelte landenes komiteer.
På lørdag ettermiddag var det kransnedleggelse ved dødsmarsjmonumentet som står i Theodor-Heuss-Strasse ved John F. Kennedyplass i Dachau, der 7000 fanger fra Dachau i slutten av april 1945 ble sendt på marsj i retning Alpene. Identiske monumenter står 20 andre plasser langs dødsmarsjrutene. Monumentet ble skapt av kunstneren Hubertus von Pilgrim. Talen til Christa Willmitzer kan leses på side 3.
Den internasjonale markeringen var på søndagen. Den er åpen for alle, både tidligere fanger og deres slektninger og andre interesserte. Dagen begynner alltid rundt 9:30 med en økumenisk gudstjeneste på Karmelitterklosteret. De som ønsket det kunne i stedet delta på den jødiske gudstjenesten, den russisk-ortodokse eller bare gå inn i museet og leiren og besøke den fritt. Klokken 11 var det en åpen seremoni ved gasskamrene, med taler og kransenedleggelse. Derfra gikk vi til appellplassen for den offisielle seremonien med taler og legging av kranser fra alle landene, og mange interessegrupper, i alt over 100 kranser. Seremonien begynte rundt klokken tolv, og varte en time. Vi la ned en krans på vegne av de norske fangene i Dachau.
Deretter var det satt opp busser til Hebertshausen der det ble holdt en minneseremoni for russiske offiserer. Her på en skytebane for SS-offiserer ble 4200-4500 sovjetiske krigsfanger henrettet mellom 1941 og 1945. SS brukte det kyniske begrepet "spesialbehandling". Fangene som ble brakt til Dachau for å bli henrettet ble ikke registrert i Dachaus arkiver.
Bussene gikk så til Jugend Gästehaus i Max Mannheimer Studiencentrum, der CID spanderte varm lunsj til alle deltakerne i seremonien. Rundt klokken 15 var dagen over.
Årsmøtene og minneseremoniene gjorde stort inntrykk. Vi møtte tidligere fanger fra mange land, og alle hadde en historie å fortelle. Mange hadde blitt kjent med norske fanger under sitt fangenskap, og spurte om vi kjente til dem. Mange av navnene kjente vi igjen fra bøkene som er skrevet om Natzweilerfanger.
Lørdagskvelden under årsmøtet i 2011 satt min far Haakon Sørbye og pratet på nederlandsk med Jaap van Mesdag (født 1922) om tiden de hadde tilbrakt i Natzweiler. Far min husker ikke mye fra Dachau, han var der kort tid, og mesteparten av tiden var han syk med flekktyfus. Men i Natzweiler lærte han seg flere hollandske ord av medfanger fra Nederland, og dette kom til nytte da han 12 år etter krigen, i 1957, dro til Nederland med familien for å arbeide der i tre år.
